Nordkvinne
Hva vil det si å være norsk? Slutter man å ha en nasjonalitet etter å ha vært borte fra det respektive landet i flere år?
Nei, man slutter nok ikke å ha en nasjonalitet, og det er vel heller ikke dét spørsmålet jeg vil stille. Jeg er fortsatt norsk, det står norsk i passet mitt, og jeg snakker kav Bodø-væring. Jeg bodde de første 17 årene i mitt liv i Norge, og har all min slekt i Norge, med unntak av to grandtanter og en grandonkel på vestkysten av USA.
Kjøkkenet her i Bergen lukter kanel, kanelboksen står åpen. Jeg har blitt servert kakao og har blandet restene av kakaoen med nytraktet (filter) kaffe. Det skal bli varmt ute i dag, varmere enn der jeg bor til vanlig. Det gjelder også stemningen, den er og varmere enn der jeg bor til vanlig.
Kakaoen får meg til å tenke på risengrynsgrøt, lørdager og rød saft. Noe min familie ikke hadde en stor tradisjon på (man blir jo ikke ordentlig mett av risengrynsgrøt!), men som i diverse vennefamilier var standard på lørdager. Da jeg forlot Norge, Bodø og Bodin videregående, til fordel for United World College of the Adriatic som syttenåring, til fordel for 84 forskjellige nasjonaliteter og skole på engelsk, var jeg av den bestemte oppfatning at risengrynsgrøt – ja, risengrynsgrøt – det var norsk det! Noe norskere fantes knapt, kanskje overgått av den brune ku- og geitosten, ostehøvelen, og fiskegrateng. Ja, kaviar på tube, som noe ethvert hjem alltid har i kjøleskapet må ikke utelukkes.
Nei, kjære leser, risengrynsgrøt er ikke typisk norsk. En kald vårdag i mars skulle min slovakiske venninne lage noe typisk slovakisk til oss. Nøye målte hun opp ris, helte oppi mengder av langtidsholdbar melk og bedyrte det nasjonalistiske ved denne retten. Ganske fort skjønee jeg at det hun lagde var – risengrynsgrøt – typisk norsk. Typisk slovakisk.
Tilbake i Norge etter fem år i andre land, står det ikke skrevet i panna mi at jeg ikke har bodd i dette landet på ei stund. Ei stund kan også betegnes som en firedel av livet mitt, grovt regna. En av fire deler av livet mitt. Altså er tre tilbrakt i Norge, og en utenlands. Disse tre første har formet meg mye, og lagt et grunnlag, men denne siste delen har påvirket meg mest.
I Italia er det lett å skille seg ut, ja, jeg ser jo annerledes ut enn to tredeler av befolkningen. Jo lengre nord i Italia jo mer faller jeg inn i rytmen, væremåten og utseende. I England hører man at jeg er utlending, selv om jeg svært ofte ble tatt for å være fra Nord-Amerika, for enkelte fornærmende, for meg et kompliment på engelsken min. Tysk, nederlandsk og dansk er også gjetninger jeg ofte møtte, til en sjelden gang jeg ble spurt om jeg var norsk, ved første forsøk.
Akkurat nå, tilbake i Norge. Er jeg bare noen som har vært ute og flydd. Det føles umulig å få formidlet de tingene jeg har opplevd og sett, hørt og snakket om, levemåten, og vaner. Kanskje derfor klynger jeg meg til min italienske espressokanne, kanskje derfor hører jeg på vestkyst-blågress og kanskje derfor vil jeg fylle blomsterbedet med urter.
Angsten, angsten for at dette igjen bare skal puttes og dyttes og hylles inn i en slags middelklasse, universitetsutdanna oslo-boere, er grusom, og absolutt tilstede.
Jeg har identifisert meg lenge, ja, en firedeler av livet mitt, ved å være en utlending. Jeg er vant til å være utlending, vant til å være annerledes. Plutselig er jeg norsk i Norge, jeg er hjemlending, og heimkomen, jeg er lik. Men det føles ikke som jeg er kommet hjem, jeg skjønner ikke helt hva som foregår, hvem jeg er og hvordan jeg skal oppføre meg.
Hva vil det si å være norsk. Anyone?
Jeg går tilbake til varmen på kjøkkenet og de myke hendene, jeg.
Jeg strikker for tiden på hansker. De har ligget stille en stund nå. Men slik så de ut en gang. Jeg tror de vil bli veldig fine. Samme som de grå fingervantene (det er det de skal bli) er dette mitt første par ordentlige hansker. Jeg liker fargen ekstra godt!
Og her! Her er mine første votter, ever! Jeg er kjempestolt. De ble litt på halv-åtte i tommel og topp, men hva gjør vel det? De er kjempesøte.
Følg med i neste episode!
