Ja, nei, ikke fortvil, det kommer ikke en nyhet nå.
Men nå sitter jeg på avisa Nordland sine hjemesider og ser på alle beibiene som er kommet i nord siden sist jeg sjekket (som i følge gjenkjennelsesmetoden må ha vært rundt juletider). Det er da observert at min mors venninnes datter har fått en datter, og tredje barn, og en gammel skolevenninne av meg har fått barn nummer to. Nesten aldri en beibikikkertur uten funn! Sist i høst fant jeg søskenbarnet mitt sin lille gutt, og så ser man jo en eller to man har gått på skole med, med nokså jevne mellomrom.
Man kan bruke en litt ekkel klisjé og si at eggstokkene klør, men gjør de det? Er det ikke bare det at beibier er så utrolig søte?
Derfor har jeg tenkt å få meg hund. Hunder er utrolig søte, og må tas godt vare på, koses med, og gås tur med. I så måte, ikke så forskjellig fra en beibi. Den lille forskjellen er kanskje utviklingspotensialet. Dette har resultert i at jeg stadig ymter frampå til min kjære om at ikke vi skal få oss hund. Men da må vi nesten først bo sammen, for selv om det sikkert er mulig, er jeg ikke sikker på om en hund vil falle til ro med å være en pendler-hund. Oslo-Bergen er en lang og kjedelig togreise for en hund, for ikke å snakke om NSBs blodpriser på hundebillett.
Det positive er jo at også min kjære vil ha hund (om han vil ha beibi også? Vel, det lar vi ligge en stund til), så fremtiden ser nokså bjeffbar ut.
Inntil bjeffet er klart. Jeg går til anskaffelse av et Bonsaitre.
