En middelaldrende herremann i rød og moderne fleecejakke står på jordet. Kanskje er det hans jorde. Han står og følger med hunnen sin, en Gordon setter. Hunden springer som den ikke har vært uten bånd før, eller kanskje nettopp slik, den kjenner igjen på friheten: å slippe båndet, hundegården, den altfor varme stua. Rundt på jordet, uten bånd og andre herskemekanismer, løper den. Landskapet er grønt, det lille som er. Gårdene ligger på rekke og rad, men dalen er trang, og det er mest skog. Hvordan er det økonomisk mulig å ha et småbruk i Norge i dag? Kanskje har mannen overtatt gården etter flere generasjoner i familien hans. Kanskje har han kjøpt den på billigsalg. Det siste høres ulykkelig ut, men det hender nok. En manns ulykke - en annen manns brød.
Sauene står på jordet sitt, ser ut som små bomullsdotter i gråværet. Jeg legger meg merke til to sauer som står med hodene mot hverandre. Først tenker jeg at de stanger, at det er uvennskap i luften. Så går den ene bakover og jeg tenker, nå må han gi seg, men så går han framover to skritt og legger hodet inn mot halsen til den andre sauen, som et kjærtegn. De snuser på hverandre, og legger igjen halsene mot hverandre. Er det slikt som får en til å tro på kjærligheten?
Norge trenger avskogning. Eller trengs det ikke jordmark? Vi snakker ikke om fullstendig avskogning men om en lettelse av all skogen som kommer opp, som tetter igjen og spiser opp dyrkbar jord, matjord, ei livnæring. (I Trøndelag er det fortsatt en del tømmerhus igjen fra attenhundretallet. Kanskje går noe tilbake til syttenhundretallet).
Toget går gjennom skog, skog og skog. Her og der dukker det opp ett hvitt kirkespir, en silo og oftere, røde gårdsbygg. Vi er på vei til fjellbygda Oppdal, og på åsene liger hvite gårdshus og røde låver. I ørene mine synges det på samisk. Kontrasten mellom imperialistisk, kulakkdrevet gårdsbruk og samisk joik er slående. Men er det virkelig slik at garden må bety at du har vært med i kampen mot det som er annerledes, en kraft for det å holde seg i ro, slutte å flakke omkring – alterere landskapet, være dets herre, forandre, skape. Det er noe med kraften en har om en velger jorda. Spørsmålet er om man kan holde seg ydmyk eller om krafta bringer med seg en arroganse, en arroganse som er skadelig for folk og fe? Og dessuten, både bønder og urbefolkningen valgte jorda.
Elva slynger seg fort avsted. Den slynger seg egentlig ikke, ordet fort tar bort meningen av slyngende. Den renner fort, den renner nordover. Ned en liten bakke blir den hvit og kraftig og skummer. Menneskets hang til å temme vann er fascinerende, men også urovekkende. Det er fascinerende at vi faktisk kan lage noe av naturens kraft, en energi som bare renner ut i havet blir til elektrisitet, til vaffelkaker og datamaskiner, til bad og tannpuss, til tog og trikk. Men selv om man kan – må man? For hvert skritt jeg tar føles det noen ganger som jeg forandrer noe, i det jeg går et skritt videre er det noe i rundt meg som forandres. Forandring er ikke farlig, tenker jeg. Må jeg tenke, vil jeg tenke, tenker jeg. Men forandring forandrer...
Hegrene flyr om kapp med toget. Høgspenning livsfare i seks vogner flyr om kapp med hegrene. Berkåk stasjon. Vi ruller videre.
